Coda, epilog, famous last words...

Turen hjem fra sørøst-Asia endte opp med å ta 31 timer, så for å få tida til å gå og for å holde meg våken, endte jeg opp med å drodle litt på baksiden av en kvittering fra Johann Strauss Café på flyplassen i Wien. En øl og en kaffe kom forresten på 8 euro. Ikke alt av det jeg skrev ned er like interessant, men noe av det er kanskje lesverdig for andre. Om ikke annet så gjør dette forhåpentligvis at jeg ikke kommer til å glemme diverse observasjoner jeg gjorde under turen. :-)

---

Når man hjemme i Norge ikke har noe annet å snakke om, så snakker man om været. Som backpacker snakker man om avføring. Form, farge og frekvens - enten det er altfor ofte eller altfor sjelden - er et kjært tema man fort kommer inn på i en hvilken som helst samtale. Note to self: Husk kulltabletter neste gang.

Trafikken i andre land er livsfarlig. Det første som skjedde da vi tok vår første taxi i Bangkok var at sjåføren kjørte på en mopedist. Denne fulgte deretter etter oss i ti minutter i håp om å få en eller annen form for økonomisk kompensasjon. Han fikk til slutt 100 baht (20 kr), og var delvis fornøyd med det.

Eivind: "Alle tuktuk-sjåførene kjører som om de er Steve McQueen."
Andy: "Nei, de kjører som om de er Stevie Wonder."

Pickupen i jungelen er plutselig ikke i kjørbar stand. Hva gjør man da?
Svar: Med en skolisse, et stykke tre og en øks reparerer man bilen. MacGyver ville ha vært stolt.

Man får ikke med seg nyheter når man reiser. Folk man møter kan dermed lures til å tro på hva som helst. I Pak Beng lagde jeg stor oppstandelse ved å fortelle de andre at Michael Jackson var død...

Laos er utvilsomt det landet i verden som har blitt bombet mest i forhold til innbyggertall. Amerikanerne prøvde å avskjære forsyningslinjene til vietnameserne, og sendte i en hemmelig og delvis ukjent krig i snitt ett bombefly hvert 8. minutt døgnet rundt i 9 - ni - år. Dette har ført til at Laos har en infrastruktur som er helt ubrukelig, det er altfor mange udetonerte eksplosiver rundt omkring til at de klarer å bygge veier. CIA rekrutterte også Hmong-folket til å prøve å stoppe vietnameserne. Siden amerikanerne tapte krigen førte dette til at Hmong-folket i dag blir behandlet som søppel av styresmaktene, og de livnærer seg derfor delvis av landeveisrøveri på veien mellom Luang Prabang og Vang Vieng. Vi var heldige som ikke ble ranet. Kanskje burde USA prøve å rydde opp i faenskapet de har stelt i stand i diverse land før de går i gang med å rasere enda flere nasjoner?

Karma funker. Alltid. Tror jeg.

I de avsidesliggende Karen-landsbyene langs grensa til Burma har de fått solcellepaneler av myndighetene. Og hver landsby har en parabolantenne. Det eneste dette brukes til i praksis er at hele landsbyen følger med på kampene til Manchester United.

Snittalderen på damene som driver Wally's Guesthouse i Khao San Road er på rundt 70 år. Den yngste var ikke en dag under 60 år gammel, og den eldste bodde i et horn på veggen og var minst 80.

Turens låt: "Wicked Game" i coverversjonen til HIM. Nok et eksempel på at tre akkorder holder i massevis.

Det er ved lov forbudt for utlendinger å ha sex med innfødte i Laos. Det er heller ikke lov å ha sex på gjestehus. Moralens voktere? Tja, de unngår i alle fall at Laos får et like frynsete rykte som Thailand.

Buddhistmunker er ikke nødvendigvis så fredsæle som man skulle tro. Enkelte reisehåndbøker advarer vestlige kvinner mot å ha kontakt med dem. Altfor mange kvinnelige turister har blitt voldtatt av munker - noen har også blitt drept.

Den perfekte utgaven av kylling- og kokosnøttsuppa Thom Kha Kai fant jeg av alle steder på flyplassen i Bangkok. Det kommer forresten til å ta en stund før jeg spiser ris igjen.

Uansett hvor man sover i sørøst-Asia kan man banne på at man blir vekket klokka 4 om morgenen av at en eller annen jævla hane begynner å gale. Jeg drømte en morgen at jeg skjøt haner, men for hver jeg drepte dukket det opp minst én til.

Singha er godt øl, men ekte mannfolk drikker det billigere elefantølet Beer Chang (6,4%). På thai er ordet for "takk" forskjellig for menn og kvinner. Menn sier "ka-pung-krap", mens kvinner sier "ka-pung-ka". Ladyboys sier "ka-pung-kaaaaaaaa" - som rimer på "Singhaaaaaaaa". Konklusjonen til vår thailandske venn var derfor at Singha er for ladyboys.

En snodig opplevelse: I Chiang Mai prøvde jeg å kjøpe en cap (heter vel forresten "caps" på norsk, men det er jo for svarte ikke entall) av en bodselger, men han var mer interessert i å fikle med mobiltelefonen sin. "Hva holder du egentlig på med?" spurte jeg. "Satser penger på fotballkamper," svarte han. "Hva da?" spurte jeg. "Ingenting du kan noe om, de er i Finland eller noe". Så viste han meg: "FK Haugesund - Sogndal". Jeg fikk ham til å satse på FKH, men han tapte - det ble uavgjort 1-1.

Kongen i Thailand liker saxofoner og fotografering, og blir gjerne avbildet med en sax eller et kamera. Bilder av ham henger overalt og på de utroligste steder. Absolutt alle i Thailand elsker kongen sin og er villige til å dø for ham. Med andre ord helt omvendt av hvordan vi har det i Norge. Den thailandske kronprinsen er derimot en drittsekk som ingen liker, og folk hvisket fortrolig til meg at han kommer til å bli likvidert før han blir konge. Så da blir hans søster dronning i stedet, og hun er populær.

Sigarettpakkene i Thailand har ikke tekstlige advarsler om skadevirkningene - de har bilder som kan få den mest ihuga røykeren til å stumpe sneipen for godt.

Hvordan irritere brautende nydimmete israelere uten at de klarer å ta igjen: Si at israelske damer er blant de peneste på jorda. Da blir de glade. Si deretter at palestinske damer er enda penere. Da aner de ikke hva de skal si.

Før jeg blir anklaget for antisemittisme: Mange israelske reisende er riktig så hyggelige. Men de verste militærgutta er bare helt på tur.

"Bangkok Hilton" er kallenavn for thailandske fengsel med utlendinger. Man kan faktisk besøke innsatte fra sitt eget land, men jeg hadde ikke tid til å finne ut hvordan dette gikk for seg i praksis. Det er uansett en litt annerledes turistattraksjon, kan man si.

I Luang Prabang stod vi ute på fortauet etter både stengetid og portforbud. En tuktuk-sjåfør spurte om vi ville på bowling. Vi syntes at det var et rart spørsmål, og kommenterte lett overbærende at det hørtes alldeles teit ut. Tenk - denne stakkarslige mannen prøvde å få oss med på noe så u-kult som bowling midt på natta, og han ble derfor mer eller mindre latterliggjort av oss. Dessverre. Det viste seg neste dag at på bowlingstedet serverte de øl leeeeenge etter normal stengetid, så sjåføren hadde egentlig kommet med et kjempebra forslag som vi på ingen måte verdsatte. Derfor: Unnskyld, herr sjåfør. Måtte de neste utlendingene du møter være snillere og mer høflige enn hva vi var. Unnskyld!

Jeg har også dårlig samvittighet ovenfor en vårrull-selger på Khao San. Jada, du stjal røyk fra Andy, men han hadde ikke behøvd å være så ufin mot deg. Og jeg burde ikke bare ha stått og sett på.

Snakker om Khao San Road: Ingen andre steder i verden kan terrorister klare å drepe så mange unge og uskyldige fra så mange vestlige land med en og samme bombe. Jeg blir ikke overrasket dersom det skjer en terrorhandling der.

Reisebudsjett i Laos: $10 om dagen og du har overnatting, transport, mat og nok øl til å bli blid.

Riverside Tours i Vang Vieng kan brenne i helvete. Skikkelig buss, liksom. Transportmiddel for selvdødt kveg var en mer passende beskrivelse. I fire timer. Aldri mer.

Fakta: Det er 136 km og 762 svinger mellom Pai og Chiang Mai. Og mellom Luang Prabang og Vang Vieng er det utrolig nok enda mer svingete.

Lao Airlines hadde blitt rangert som verdens farligste flyselskap dersom de hadde oppgitt skadestatistikken sin. Så de holder kjeft.

---

Sånn. Da mangler det bare å laste opp noen bilder, så kan jeg anse meg som ferdig med reisebrev og slikt for denne gang. Takk for oppmerksomheten og hyggelige tilbakemeldinger!

YouTube and you tube

Siste kvelden i Luang Prabang ble tilbragt utenfor gjestehuset som vaare finske venner bodde i. Artige greier, vi endte opp med aa se hvor mange drikkeleker vi kunne. Og det var en god del. Jeg og Don fra Irland tapte en av lekene, og ble sendt ut paa beer run midt paa natta. Dette tok lang tid, da tuktuk-sjaafoeren var mer interessert i aa kjoepe opium underveis enn aa faa oss dit vi skulle.

Neste morgen var det aa staa grytidlig opp for aa naa bussen til Vang Vieng. Avstanden var ikke mer enn ca 160 km, tror jeg, men det tok likevel nesten seks timer aa kjoere dit. De foerste fire timene gikk paa en svingete fjellvei som var fullt paa hoeyde med de verste veiene paa Vestlandet. Jeg observerte at vi paa denne strekningen aldri kjoerte mer enn to hundre meter foer det kom en ny sving. Stort sett var det bare svinger, egentlig. Snittfarten var bokstavlig talt 25 km/t, saa det var ikke akkurat en fin tur. Sjaafoeren hadde ogsaa en tendens til aa kjoere ganske naerme groefta, der det ofte var store stup, saa saann sett var det litt i overkant spennende da vi moette motgaaende trafikk.

Uansett, vi kom da fram til Vang Vieng, som er en typisk backpacker-landsby med alt det maatte innebaere av fasiliteter. Vi fikk oss rom paa et billig gjestehus, og vegg i vegg var det en restaurant som kontinuerlig viste Family Guy paa TV. I loepet av oppholdet tilbragte vi mye tid der.

I Vang Vieng har man fantastisk natur, og ogsaa et fantastisk tilbud av trekking, kajakkpadling, klatring, grotting og stedets spesialitet: Tubing. Man faar en stor traktordekk-indrering, blir kjoert i tuk-tuk endel kilometer oppover elva, og deretter seiler man nedover. Dette er kanskje ikke saa spennende i seg selv, saa derfor har de innfoedte funnet paa at de kunne starte opp barer langs elva. Naar du seiler nedover vil de kaste ut bambusstenger og liner som de proever aa fiske deg opp med. Og dermed blir en i utgangspunktet kort tur en lang affaere, der stemningen oeker jo lenger ned elva man kommer. Paa barene har de ogsaa stupebrett og diverse steder man kan svinge seg ut fra med tau. Actionfylte greier, altsaa. Stephen fra Irland filmet mange bra mageplask som vi hadde tenkt aa faa ut paa YouTube, men underveis havnet av en eller annen grunn kameraet paa bunnen av elva, dessverre.

Jeg ble et par dager i Vang Vieng foer det var tid for aa si farvel til Emma og alle mine nye venner, og deretter var det aa sitte 16 timer paa busser av mer eller mindre elendig kvalitet paa vei mot Bangkok via Vientiane. Jeg klarte aa sove opptil flere minutter i loepet av turen, og ankom Bangkok i fem-tida paa natta.

I Khao San Road fant jeg et typisk low-budget gjestehus. Tarvelig sted, men det ligger midt i smoeroeyet, saa det har vaert et greit sted aa tilbringe mine siste to dager i Bangkok. Khao San Road har blitt beskrevet som et dekompresjonskammer som gjoer overgangen mellom oesten og vesten enklere. Jeg tror at det er mye sant i det.

Etter aa ha sovet noen timer gikk jeg ut paa ettermiddagen for aa spise frokost, og traff paa en japaner og svensken Anders. Det ble en lang og rolig dag, vi endte opp med en aldri saa liten barrunde. Maa si at de lokale coverbandene her holder hoey kvalitet, det var saerlig en Jimi Hendrix-inspirert gitarist som var bra. Stemningen stod i taket da de sang "Pulple Haze".

Det var ogsaa artig aa kunne moete folk som var nylig ankommet Bangkok og gi dem tips om hvor de burde reise. Jeg foelte meg aldri saa lite bevandret da jeg i detalj la opp reiseruta for to unge nederlendere som ikke hadde noen som helst anelse om hvor de ville, annet enn at de syntes at min tur hoertes bra ut. Jeg endte opp med aa sende dem til Pai og Vang Vieng, jeg. De kommer aldri til aa angre paa det!

Og i kveld er det fly hjem. Lurer allerede paa hvor jeg skal reise neste gang. Som mange sier: "Travelling is the perfect drug". Jo mer du gjoer av det, jo mer avhengig blir du. :-)

Seilende nedover Mekong

Etter aa ha kommet oss over grensa til Laos ble vi plukket opp i Huay Xai av en fyr som ordnet alt vi trengte av billetter, registrering og tillatelser til aa reise paa Mekong. Myndighetene liker tydeligvis aa ha kontroll over hvor alle utlendinger befinner seg til enhver tid. Skjoenner ikke helt hvorfor, men det er saann det er her. Forresten uttales Laos uten s: "Lao". Det var franskmennene som la paa den dumme stumme s-en slik at de kunne klare aa si navnet riktig.

Det finnes to alternativer naar det gjelder baattur til Luang Prabang: Speed-boat eller slow-boat. Det foerste alternativet tar seks timer, men er enkelt og greit livsfarlig. Man blir utstyrt med motorsykkelhjelmer og redningsvester, og deretter kjoerer man alldeles latterlig fort i en spinkel farkost nedover den trange elva. Samtlige reisehaandboeker vi har lest i sier at man ikke under noen omstendigheter boer reise paa denne maaten. Det skjer doedsulykker hele tida, men de blir forsoekt dysset ned. Man skal vaere enten serioest dum eller seriost avhengig av adrenalin for aa reise paa den maaten. De eneste vi moette som reiste med speed-boat var av en eller annen grunn amerikanere, saa mine teorier og fordommer om at de er et dumt folkeslag ble enda en gang til en viss grad oppfylt.

Slow-boat, derimot: Minst 40 meter lang, 4 meter bred, med plass til 70 passasjerer, men som regel med minst 100 ombord. Vi kom fram til baaten og da var den allerede overfylt. En gjeng av oss ble staaende igjen paa land og nektet aa gaa ombord. Mange av oss hadde lest i Lonely Planet at dersom man kollektivt nektet aa bli med, saa kom de ansvarlige for turen plutselig til aa trylle fram en ny baat. Saa vi gjorde et hederlig forsoek, men etter en time med forhandlinger og krangling, som nesten utartet seg til slaassing, endte vi likevel opp med aa bite i det sure eplet og kom oss ombord. Og det var trangt som bare det.

Turen skal ta to hele dager og man maa ha en overnatting i Pak Beng underveis. Ombord selger de absolutt ingenting, og alt av mat og drikke maa man ha med selv. Man sitter paa smale og trange trebenker, og man maa kjoepe pute til aa sitte paa for aa unngaa aa faa det helt for jaevlig. Legg til uutholdelig motorstoey, drepende hete og diesellukt, og du sitter igjen med baatturen fra helvete.

Trodde vi.

Saa feil, saa feil, saa feil.

Det viste seg at ryktene ikke stemte helt - baatfolka hadde hatt et snev av kapitalistisk tankegang som gjorde at de hadde startet opp en bar med Beer Lao ombord! Saa baatturen fra helvete ble i stedet en gigantisk sju-timers fest der folk drakk og ble saapass blide at man ikke brydde seg noenting om at forholdene var daarlige. Vi stoppet til og med i en avsidesliggende landsby og bunkret mer Beer Lao da alt var drukket opp.

Vi moette masse bra folk paa baaten - seks fra Irland, to fra Canada og to fra Finland utgjorde plutselig en gjeng som oppfoerte seg som om vi alle var gamle venner. Det er helt utrolig hvor lett det er aa komme i kontakt med folk naar man reiser. Jeg tror at jeg aldri kommer til aa slutte med aa bli fascinert av dette fenomenet.

Da vi kom fram til Pak Beng ble vi moett av de lokale innbyggerne. Det eneste som skjer i Pak Beng er at det kommer baater hver kveld. De har absolutt ingenting annet aa leve av, saa det ut til. Saa vi ble nedrent av folk som tilboed oss gjestehus, mat, og baerehjelp av ryggsekker. Og weed. Laos lever tydeligvis opp til ryktene om aa vaere attraktivt for dop-turister.

Uansett, vi fant oss et gjestehus og en restaurant, og jeg og Harry fra Irland gikk paa en liten ekspedisjon oppover den eneste gata som var der. Det var ikke mye aa se der, annet enn sjapper for reisende. Men vi fant noen barn som tydeligvis ikke hadde sett digitalkameraer foer, saa vi tok bilder av dem som de fikk se etterpaa, og dette var stor stas baade for dem og oss.

I ti-tida kutter de ut stroem-generatorene i landsbyen, saa da ble alt plutselig beksvart. Vi endte opp med aa gaa ned mot Mekong og lagde oss et baal som vi satt rundt samtidig som vi sang gamle sanger om igjen. Etter en stund kom en dritings politimann ned til oss og snoevlet fram at vi for vaar egen del kanskje burde vurdere aa gi oss, og da ingen av oss hadde saerlig lyst til aa finne ut hva politiet i Laos holder paa med, gikk vi likegodt og la oss. I Laos.

Neste morgen var det ut paa elva igjen. Den foerste oelen ble drukket i ellevetiden, og resten av turen ble egentlig klin lik dagen foer. Landskapet langs elva var mer spennende jo lenger ned vi kom. Sandbanker, klipper og fjell som stod rett opp fra elva gjorde sammen med jungelen at det var mye fint aa se paa. Litt "Apocalypse Now"-stemning, kan man si.

Vel framme i Luang Prabang ble vi som vanlig moett av folk som kunne kjoere oss til gjestehus, og vi klarte aa stappe inn ti personer i et bittelite taxilignende framkomstmiddel. Gjestehuset vi fant er ikke det beste vi har vaert paa til naa, men de har i det minste ganske raskt internett her. Det var masse mygg paa rommet, og vi er midt i malaria-land, saa vi maatte bruke mange ubehagelige kjemikalier for aa kverke det som var der. Faunaen var etter en times tid utryddet i sin helhet.

Paa kvelden gikk vi ut og spiste paa en overpriset restaurant, og siden det i Luang Prabang i stoerre eller mindre grad blir overholdt et portforbud etter 23.30, ble kvelden ganske kort. Og det var kanskje like greit.

I dag stod vi opp seint, og har egentlig ikke gjort noe annet enn aa tusle rundt i byen. Litt toeff arkitektur her, en slags fransk kolonistil paa det meste. Er forresten vernet av UNESCO. Men vedlikeholdet av husene kunne vaert bedre, jeg tror kanskje at Havana har litt av den samme stemningen. De har ogsaa mange templer her, men det er grenser for hvor mange av dem man gidder aa besoeke. Saa det ble endelig en rolig dag.

Neste reisebrev kommer fra Vang Vieng. :-)

Byraakratur. Men ikke i Burma.

I Mae Sai moette jeg Johnnie - innehaveren av en bar som er nevnt i Lonely Planet. Litt av en type. Selverklaert alkoholiker som lever av turister som han drikker oel sammen med. Endte opp med aa sitte og prate i seks timer, sammen med et par fra Irland og noen fra Tyskland. Fin kveld, godt oel til hyggelige priser.

Dagen etter kom vi oss over grensa til Tachileik i Burma. Det var overraskende lite byraakrati som skulle til for aa komme seg inn. Levere fra seg pass, bli tatt bilde av, og dett var dett. Hadde aldri trodd at et brutalt militaerregime skulle vaere saa fleksibelt.

Med en gang vi kom over grensa begynte selgere aa plage oss. Den store schlaegeren var Viagra. Overalt kom det folk med tilbud om "Viagla?" og "Malbolo?"Det var artig til aa begynne med, men deretter ble det bare slitsomt. Var en hel haug med folk som diltet etter oss gjennom markedet. Vi saa ikke saa mange andre vestlige der, saa vi skilte oss klart ut.

I Tachileik lever de stort sett av aa selge ting til turister fra Thailand som de ikke faar kjoept hjemme. Det var storstilt salg av piratkopierte varer som klaer, vesker, solbriller, CDer og DVDer. Endte opp med aa kjoepe et par filmer, og fant komplett samling av Seinfeld til ca 50 kroner som dessverre kom i en boks som var altfor stor til at jeg kunne faatt den med hjem. Fikk meg ogsaa en ekte Myanmar-oel, som faktisk var skikkelig godt.

Vi proevde aa komme oss unna det verste troekket, og vi skulle ikke gaa mer enn et par kvartaler bort fra markedet foer alt endret seg. Og vi fikk bare positiv oppmerksomhet. Det blir feil aa tro at man paa grunn av et besoek til Burmas Svinesund vet hvordan folket er, men de vi moette var hyggelige paa alle maater. Den offentlige tannhelsetjenesten kan imidlertid umulig vaere saerlig bra. Folk saa ikke ut i munnen. Og mange damer sminket seg med en lysebrun krem som saa ut som stoerknet sparkel. Aner ikke hvorfor. Religion? Tradisjon? Kultur? Aner ikke. Maa finne det ut senere.

Tror nok at det kan vaere skikkelig interessant aa reise rundt i Burma, men jeg tror ogsaa at det er en tur som kun egner seg for svaert viderekommende reisende. Saa vi faar se etter hvert. Er forresten overbevist om at virkelighetens "The Beach" kan eksistere der.

Etter Burmabesoeket stakk vi tilbake til gjestehuset, hentet tingene vaare, og fikk tak i en pickupsjaafoer som kunne kjoere oss gjennom Det Gyldne Triangel og videre til Chiang Khong. Triangelet var bare en turistgreie, det var ingenting aa se der annet enn at Mekong utgjoer grensa mellom tre land. Men en fin Buddha-statue hadde de der, og noen andre gullgreier som saa bra ut paa bilder hadde de ogsaa.

Veien til Chiang Khong var lang, moerk og humpete. Er ikke akkurat glad i aa sitte paa et lasteplan i timesvis, men man kommer da som regel fram dit man skal til slutt. Og sjaafoeren tok likegodt med seg kona siden det var langt og kjedelig aa kjoere hjem igjen. Vi betalte han nok til at han kan foertidspensjonere seg, ca 300 kroner fikk han, og det er vel ingen enkeltting her som har vaert i naerheten av aa vaere saa dyrt.

Vel framme i Chiang Khong tok vi likegodt inn paa et hotell siden vi uansett hadde svidd av saa mye penger at vi ikke ville merke 90 kroner fra eller til. For saa billig var det. Fineste rommet saa langt. Paa hotellet hadde de forresten den stoerste tegneseriesamlingen jeg noensinne har sett. Tusenvis av hefter dekorerte hyllemeter paa hyllemeter i resepsjonen.

Vi gikk paa et sted kalt Easy Bar for aa spise, og jeg ble veldig glad da jeg fant ut at paa andre siden av gata viste de Fight Club - favorittfilmen min. Liten verden, nok en gang.Etter en stund fant vi ut at for 20 kroners provisjon kunne innehaveren fikse alt av byraakrati og billetter forbundet med aa komme seg over grensa til Laos. Saa vi slo til. Og det var vel verdt pengene.

Neste morgen ble vi hentet paa hotellet, servert frokost, fikk fylt ut skjema og kopiert pass, fikk transport til grensekaien, ordnet med papirer paa Thailandsk side, transport i en kanolignende farkost over Mekong, og deretter begynte byraakratihelvetet...

For aa gjoere en lang og kjedelig historie veldig kort: For aa komme inn i Laos trenger du to skjemaer, ett passbilde, god tid, hele ni stempel i passet og deretter to passkontroller. Helt fantastisk. Greit nok, Laos er kommunistisk, men det burde da vaere grenser for hvor mye papirflytting og ikke-produktivt arbeid folk gidder aa bruke tid paa. Saerlig med tanke paa hvor enkelt alt var paa grensa til Burma.

Naa skal vi ut for aa spise, saa jeg avslutter her. Reiseskildring fra to dager paa Mekong kommer senere. :-)

Bee-Gees i Burma

Framme i Mae Sai...

Vi klarte aa bli matforgiftet i Pai - salatblad, vann, whatever - Emma ble dritsjuk i et doegn, og jeg skrantet ogsaa, men slapp lettere unna.

Pai var et fint sted. Hadde utmerket godt gaatt an aa bli der lenger enn hva vi var. Fullstendig avslappet stemning, mye bra live-musikk, og folk fra alle steder. Men tidlig stengetid paa utestedene, saa helt i himmelen var vi nok ikke.

I dag har vi humpet paa buss og minibuss i ni timer for aa komme til Mae Sai paa grensa til Burma. Reiseruta gikk fra Pai via Chiang Mai og Chiang Rai. Kostet ca 80 kr. Vi moette en lokal engelsklaerer paa en pickup paa vei inn til byen fra busstasjonen, og han viste oss hvor vi kunne finne et gjestehus. Endte opp i Bamboo Room eller noe saann til den raadyre prisen av 20 kr pr pers. Jeg mener det serioest - jeg sparer penger ved aa dra paa en slik tur i forhold til hva jeg bruker naar jeg bare er hjemme og diller paa Karmoey.

Vi hadde oss en chilirik middag paa det visstnok nordligste punktet i Thailand med utsikt over elva som utgjoer grensa til Burma. Hektisk liv paa grensebroa - masse folk som stikker over for aa handle. Og de spilte Bee Gees paa full guffe for aa lokke folk over. Helt fantastisk. Forresten er det en evig diskusjon om landet heter Burma eller Myanmar. Jeg holder en knapp paa Burma, saerlig siden Monty Python i "pingvin paa TV"-sketsjen kaller landet Burma.

Saa i morgen skal vi foerst over grensa. Skal visstnok vaere mange markeder der som har alt mulig rart til en slikk og ingenting. Trenger vel strengt tatt ikke noe annet enn dopapir og litt mer myggspray, men det spoers nok om vi ikke ogsaa finner andre ting. Piratkopierte DVDer skal man visst finne mye av, saa jeg klarer vel ikke aa holde meg unna.

Seinere paa dagen skal vi se om vi kommer oss til Chiang Kong for aa komme oss videre over til Laos. Deretter blir det stille en stund. Skal ta den trege baaten fra Huay Xay via Pak Beng til Luang Prabang. Og der har de visstnok internett. Snakkes!

Pai - mer enn mat

Naar man reiser moeter man folk. Og folkene forteller historier. Og av og til handler historiene om akkurat det samme. Paa denne turen har vi moett mange som kanskje bare har sagt et eneste ord: "Pai".

Alle snakker om dette stedet i nordvest-Thailand, men vi hadde ennaa ikke moett noen som faktisk hadde vaert der. Saa derfor dro vi dit.

Etter fire timer paa pickup og minibuss kom vi fram til Pai. Umiddelbart fikk jeg en foelelse av at vi kom ti aar for sent, for her var det tydelig at ogsaa andre hadde hoert om stedet og reist dit. Byen har ca 3000 innbyggere, og et uvisst antall tilreisende. Gatene er trange og lange og fulle av mopeder. Det er smaabutikker overalt, barer og restauranter likesaa. Med andre ord kanskje ikke saa spennende i seg selv.

Det som derimot gjoer at Pai likevel er fascinerende er at landsbyen i praksis blir styrt og overkjoert av hippier. Mange av dem som ikke strandet i hippiesteder som Kabul, Goa og Kathmandu havnet visstnok i Pai. Og det baerer stedet preg av. Man finner massasjesjapper, veganersteder, tatoveringsbuler, batikkbutikker, meditasjonskurs, herbal ditt og organic datt. Det finnes med unntak av en 7-eleven ingen normale butikker her. Dette stedet er derfor et interessant fullskala-eksperiment der man ser hva som hadde skjedd dersom hippiene fra 60-tallet hadde faatt makt.

Jeg gaar ut fra at diskusjonstemaene blant hippiene omhandler viktige spoersmaal som: "Kroppslukt - plage eller ressurs?" og "Godtar vi egentlig gassfylte sandalsaaler?" og "Hvordan unngaa at politiet tar oss naaar vi bruker dop". For politiet her er aktive. Du kan uten videre bli stoppet paa gata og bli bedt om aa avlegge en urinproeve der og da. Tester du positivt har du et alvorlig problem. Aa leke med alternative tobakksvarer i et land som praktiserer doedsstraff for enkelte narkotikaforbrytelser er i beste fall bare utrolig naivt. Skal man paa dopferie faar man heller dra til Amsterdam, mener jeg.

Apropos Amsterdam, i kveld kommer nederlenderne Stef og Jaqueline som vi moette da vi var pa jungeltrekking. De er et typisk vellykket par som er saa skikkelige av seg at det kommer til aa bli artig a se hvordan de takler denne rare landsbyen. Paa den andre sida, de er fra Nederland og er vel rimelig liberale av seg uansett.

Etter Pai ser det ut til at det blir tur til Chiang Rai for deretter aa komme oss over grensa til Burma. Det er ogsaa mulig at vi stikker inn i jungelen igjen. Ga mersmak, det der. :-)

Maa nesten benytte anledningen til aa fortelle litt mer om Njut - guiden vaar fra jungelen. Han hadde Osama Bin Laden-tskjorte, Bob Marley var hans store helt, og han mener at man kan spise absolutt alt - siden absolutt alt alltid smaker som kylling. Vi proevde aa finne ut hvor gammel han var, og han mente selv at han var et sted mellom 14 og 30. Hans far var fra Mexico, men stakk av da Njut var liten. Moren var fra Karen-folket og doede da han var to. Seks aar gammel havnet han i en avsidesliggende Karen-landsby der han vokste opp. Han snakker en haug med spraak og var utrolig morsom. Jeg har aldri moett noen som helst som har vaert i stand til aa si sa mye bambus som den karen der. Det var umulig aa skjoenne hva som var sant og ikke. Men flink guide, det var han.

Da er det pa tide aa komme seg ut i byen igjen, dere faar ha det bra!

Tilbake fra jungeltur

...tilbake fra jungeltur.

Vi moette foerst opp paa thaiboksing, og saa folk bli banket i stykker. Vi skjoente at vi sattt paa feil sted da de innfooedte ba oss finne et nytt sted: "This area is reserved for betters. Please move to the next corner". Jaja.

Samme dag naadde vi nattoget til Chiang Mai med opptil flere minutters margin, og kom oss nordover. Fin tur, egentlig.

Framme i Chiang Mai tok vi inn paa et gjestehus og fant med en gang en tur vi likte. Tre dager i jungelen, med tur innom hill-tribes og greier. Vi kjoepte alt gjennom et profesjonelt firma.

Neste morgen moette vi guiden vaar - Njut - en mann som ville ha faatt Lars Monsen til aa vri seg i soveposen. Dersom det noen gang kommer til aa bli krig vil jeg gjerne vaere paa hans side. Njut er som en kakerlakk - han overlever alt.

Vi kjoerte i tre timer paa lasteplanet paa en pick-up foer vi kom fram og begynte aa traske. Foerste dagen var rimelig grei, selv om baade en bakkehelning og temperatur paa 35 grader var rimelig brutal.

Etter en lang stund kom vi fram til en skjermet landsby der vi ble godt tatt haand om. Vi fikk vaar egen bambushytte og paa kvelden var det stor marijuanaroeyking til den store gullmedaljen for enkelte av de tilstedevaerende. Guiden kom spisende paa et vepsebol han hadde faatt tak i til stor forslystelse. Jeg noeyde meg med aa spise sproestekt vannboeffelskinn. Digg.

Neste morgen var det trasking gjennom jungelen i fem timer foer vi kom fram til base camp med elefanter. De behandler ikke akkuart dyrene bra her, men det driter vi i. Den nye landsbyen var ganske saa artig, jeg klarte aa ta bilde av en liten fyr som hadde Red Hot Chili Peppers-tskjorte. Verden er ikke saa stor.

Videre seilte vi 20 km nedover en eller annen elv, noe som medfoerte skrekkblandet fryd. Da Lars Monsen ba alle unntatt han selv og meg forlate flaaten ble jeg faktisk litt redd. Det gikk hardt unna i de verste strykene der vi to proevde aa komme oss helskinnet fram paa bambusflaaten.

Videre nedover saa vi endelig dyr i form av en giftig treslange og en oern som kretset over oss. Paa vei tilbake til Chiang Mai fikk vi digg middag og et surrealistisk besoek paa et sted der de laget papir av elefant-baesj.

I morgen aner vi ikke hva som skjer, men det ser ut til at det blir tur til Pai i Nord-Thailand, saa tar vi det det derfra.

Ha det bra saa lenge!