Seilende nedover Mekong

Etter aa ha kommet oss over grensa til Laos ble vi plukket opp i Huay Xai av en fyr som ordnet alt vi trengte av billetter, registrering og tillatelser til aa reise paa Mekong. Myndighetene liker tydeligvis aa ha kontroll over hvor alle utlendinger befinner seg til enhver tid. Skjoenner ikke helt hvorfor, men det er saann det er her. Forresten uttales Laos uten s: "Lao". Det var franskmennene som la paa den dumme stumme s-en slik at de kunne klare aa si navnet riktig.

Det finnes to alternativer naar det gjelder baattur til Luang Prabang: Speed-boat eller slow-boat. Det foerste alternativet tar seks timer, men er enkelt og greit livsfarlig. Man blir utstyrt med motorsykkelhjelmer og redningsvester, og deretter kjoerer man alldeles latterlig fort i en spinkel farkost nedover den trange elva. Samtlige reisehaandboeker vi har lest i sier at man ikke under noen omstendigheter boer reise paa denne maaten. Det skjer doedsulykker hele tida, men de blir forsoekt dysset ned. Man skal vaere enten serioest dum eller seriost avhengig av adrenalin for aa reise paa den maaten. De eneste vi moette som reiste med speed-boat var av en eller annen grunn amerikanere, saa mine teorier og fordommer om at de er et dumt folkeslag ble enda en gang til en viss grad oppfylt.

Slow-boat, derimot: Minst 40 meter lang, 4 meter bred, med plass til 70 passasjerer, men som regel med minst 100 ombord. Vi kom fram til baaten og da var den allerede overfylt. En gjeng av oss ble staaende igjen paa land og nektet aa gaa ombord. Mange av oss hadde lest i Lonely Planet at dersom man kollektivt nektet aa bli med, saa kom de ansvarlige for turen plutselig til aa trylle fram en ny baat. Saa vi gjorde et hederlig forsoek, men etter en time med forhandlinger og krangling, som nesten utartet seg til slaassing, endte vi likevel opp med aa bite i det sure eplet og kom oss ombord. Og det var trangt som bare det.

Turen skal ta to hele dager og man maa ha en overnatting i Pak Beng underveis. Ombord selger de absolutt ingenting, og alt av mat og drikke maa man ha med selv. Man sitter paa smale og trange trebenker, og man maa kjoepe pute til aa sitte paa for aa unngaa aa faa det helt for jaevlig. Legg til uutholdelig motorstoey, drepende hete og diesellukt, og du sitter igjen med baatturen fra helvete.

Trodde vi.

Saa feil, saa feil, saa feil.

Det viste seg at ryktene ikke stemte helt - baatfolka hadde hatt et snev av kapitalistisk tankegang som gjorde at de hadde startet opp en bar med Beer Lao ombord! Saa baatturen fra helvete ble i stedet en gigantisk sju-timers fest der folk drakk og ble saapass blide at man ikke brydde seg noenting om at forholdene var daarlige. Vi stoppet til og med i en avsidesliggende landsby og bunkret mer Beer Lao da alt var drukket opp.

Vi moette masse bra folk paa baaten - seks fra Irland, to fra Canada og to fra Finland utgjorde plutselig en gjeng som oppfoerte seg som om vi alle var gamle venner. Det er helt utrolig hvor lett det er aa komme i kontakt med folk naar man reiser. Jeg tror at jeg aldri kommer til aa slutte med aa bli fascinert av dette fenomenet.

Da vi kom fram til Pak Beng ble vi moett av de lokale innbyggerne. Det eneste som skjer i Pak Beng er at det kommer baater hver kveld. De har absolutt ingenting annet aa leve av, saa det ut til. Saa vi ble nedrent av folk som tilboed oss gjestehus, mat, og baerehjelp av ryggsekker. Og weed. Laos lever tydeligvis opp til ryktene om aa vaere attraktivt for dop-turister.

Uansett, vi fant oss et gjestehus og en restaurant, og jeg og Harry fra Irland gikk paa en liten ekspedisjon oppover den eneste gata som var der. Det var ikke mye aa se der, annet enn sjapper for reisende. Men vi fant noen barn som tydeligvis ikke hadde sett digitalkameraer foer, saa vi tok bilder av dem som de fikk se etterpaa, og dette var stor stas baade for dem og oss.

I ti-tida kutter de ut stroem-generatorene i landsbyen, saa da ble alt plutselig beksvart. Vi endte opp med aa gaa ned mot Mekong og lagde oss et baal som vi satt rundt samtidig som vi sang gamle sanger om igjen. Etter en stund kom en dritings politimann ned til oss og snoevlet fram at vi for vaar egen del kanskje burde vurdere aa gi oss, og da ingen av oss hadde saerlig lyst til aa finne ut hva politiet i Laos holder paa med, gikk vi likegodt og la oss. I Laos.

Neste morgen var det ut paa elva igjen. Den foerste oelen ble drukket i ellevetiden, og resten av turen ble egentlig klin lik dagen foer. Landskapet langs elva var mer spennende jo lenger ned vi kom. Sandbanker, klipper og fjell som stod rett opp fra elva gjorde sammen med jungelen at det var mye fint aa se paa. Litt "Apocalypse Now"-stemning, kan man si.

Vel framme i Luang Prabang ble vi som vanlig moett av folk som kunne kjoere oss til gjestehus, og vi klarte aa stappe inn ti personer i et bittelite taxilignende framkomstmiddel. Gjestehuset vi fant er ikke det beste vi har vaert paa til naa, men de har i det minste ganske raskt internett her. Det var masse mygg paa rommet, og vi er midt i malaria-land, saa vi maatte bruke mange ubehagelige kjemikalier for aa kverke det som var der. Faunaen var etter en times tid utryddet i sin helhet.

Paa kvelden gikk vi ut og spiste paa en overpriset restaurant, og siden det i Luang Prabang i stoerre eller mindre grad blir overholdt et portforbud etter 23.30, ble kvelden ganske kort. Og det var kanskje like greit.

I dag stod vi opp seint, og har egentlig ikke gjort noe annet enn aa tusle rundt i byen. Litt toeff arkitektur her, en slags fransk kolonistil paa det meste. Er forresten vernet av UNESCO. Men vedlikeholdet av husene kunne vaert bedre, jeg tror kanskje at Havana har litt av den samme stemningen. De har ogsaa mange templer her, men det er grenser for hvor mange av dem man gidder aa besoeke. Saa det ble endelig en rolig dag.

Neste reisebrev kommer fra Vang Vieng. :-)