I Mae Sai moette jeg Johnnie - innehaveren av en bar som er nevnt i Lonely Planet. Litt av en type. Selverklaert alkoholiker som lever av turister som han drikker oel sammen med. Endte opp med aa sitte og prate i seks timer, sammen med et par fra Irland og noen fra Tyskland. Fin kveld, godt oel til hyggelige priser.
Dagen etter kom vi oss over grensa til Tachileik i Burma. Det var overraskende lite byraakrati som skulle til for aa komme seg inn. Levere fra seg pass, bli tatt bilde av, og dett var dett. Hadde aldri trodd at et brutalt militaerregime skulle vaere saa fleksibelt.
Med en gang vi kom over grensa begynte selgere aa plage oss. Den store schlaegeren var Viagra. Overalt kom det folk med tilbud om "Viagla?" og "Malbolo?"Det var artig til aa begynne med, men deretter ble det bare slitsomt. Var en hel haug med folk som diltet etter oss gjennom markedet. Vi saa ikke saa mange andre vestlige der, saa vi skilte oss klart ut.
I Tachileik lever de stort sett av aa selge ting til turister fra Thailand som de ikke faar kjoept hjemme. Det var storstilt salg av piratkopierte varer som klaer, vesker, solbriller, CDer og DVDer. Endte opp med aa kjoepe et par filmer, og fant komplett samling av Seinfeld til ca 50 kroner som dessverre kom i en boks som var altfor stor til at jeg kunne faatt den med hjem. Fikk meg ogsaa en ekte Myanmar-oel, som faktisk var skikkelig godt.
Vi proevde aa komme oss unna det verste troekket, og vi skulle ikke gaa mer enn et par kvartaler bort fra markedet foer alt endret seg. Og vi fikk bare positiv oppmerksomhet. Det blir feil aa tro at man paa grunn av et besoek til Burmas Svinesund vet hvordan folket er, men de vi moette var hyggelige paa alle maater. Den offentlige tannhelsetjenesten kan imidlertid umulig vaere saerlig bra. Folk saa ikke ut i munnen. Og mange damer sminket seg med en lysebrun krem som saa ut som stoerknet sparkel. Aner ikke hvorfor. Religion? Tradisjon? Kultur? Aner ikke. Maa finne det ut senere.
Tror nok at det kan vaere skikkelig interessant aa reise rundt i Burma, men jeg tror ogsaa at det er en tur som kun egner seg for svaert viderekommende reisende. Saa vi faar se etter hvert. Er forresten overbevist om at virkelighetens "The Beach" kan eksistere der.
Etter Burmabesoeket stakk vi tilbake til gjestehuset, hentet tingene vaare, og fikk tak i en pickupsjaafoer som kunne kjoere oss gjennom Det Gyldne Triangel og videre til Chiang Khong. Triangelet var bare en turistgreie, det var ingenting aa se der annet enn at Mekong utgjoer grensa mellom tre land. Men en fin Buddha-statue hadde de der, og noen andre gullgreier som saa bra ut paa bilder hadde de ogsaa.
Veien til Chiang Khong var lang, moerk og humpete. Er ikke akkurat glad i aa sitte paa et lasteplan i timesvis, men man kommer da som regel fram dit man skal til slutt. Og sjaafoeren tok likegodt med seg kona siden det var langt og kjedelig aa kjoere hjem igjen. Vi betalte han nok til at han kan foertidspensjonere seg, ca 300 kroner fikk han, og det er vel ingen enkeltting her som har vaert i naerheten av aa vaere saa dyrt.
Vel framme i Chiang Khong tok vi likegodt inn paa et hotell siden vi uansett hadde svidd av saa mye penger at vi ikke ville merke 90 kroner fra eller til. For saa billig var det. Fineste rommet saa langt. Paa hotellet hadde de forresten den stoerste tegneseriesamlingen jeg noensinne har sett. Tusenvis av hefter dekorerte hyllemeter paa hyllemeter i resepsjonen.
Vi gikk paa et sted kalt Easy Bar for aa spise, og jeg ble veldig glad da jeg fant ut at paa andre siden av gata viste de Fight Club - favorittfilmen min. Liten verden, nok en gang.Etter en stund fant vi ut at for 20 kroners provisjon kunne innehaveren fikse alt av byraakrati og billetter forbundet med aa komme seg over grensa til Laos. Saa vi slo til. Og det var vel verdt pengene.
Neste morgen ble vi hentet paa hotellet, servert frokost, fikk fylt ut skjema og kopiert pass, fikk transport til grensekaien, ordnet med papirer paa Thailandsk side, transport i en kanolignende farkost over Mekong, og deretter begynte byraakratihelvetet...
For aa gjoere en lang og kjedelig historie veldig kort: For aa komme inn i Laos trenger du to skjemaer, ett passbilde, god tid, hele ni stempel i passet og deretter to passkontroller. Helt fantastisk. Greit nok, Laos er kommunistisk, men det burde da vaere grenser for hvor mye papirflytting og ikke-produktivt arbeid folk gidder aa bruke tid paa. Saerlig med tanke paa hvor enkelt alt var paa grensa til Burma.
Naa skal vi ut for aa spise, saa jeg avslutter her. Reiseskildring fra to dager paa Mekong kommer senere. :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar