Coda, epilog, famous last words...

Turen hjem fra sørøst-Asia endte opp med å ta 31 timer, så for å få tida til å gå og for å holde meg våken, endte jeg opp med å drodle litt på baksiden av en kvittering fra Johann Strauss Café på flyplassen i Wien. En øl og en kaffe kom forresten på 8 euro. Ikke alt av det jeg skrev ned er like interessant, men noe av det er kanskje lesverdig for andre. Om ikke annet så gjør dette forhåpentligvis at jeg ikke kommer til å glemme diverse observasjoner jeg gjorde under turen. :-)

---

Når man hjemme i Norge ikke har noe annet å snakke om, så snakker man om været. Som backpacker snakker man om avføring. Form, farge og frekvens - enten det er altfor ofte eller altfor sjelden - er et kjært tema man fort kommer inn på i en hvilken som helst samtale. Note to self: Husk kulltabletter neste gang.

Trafikken i andre land er livsfarlig. Det første som skjedde da vi tok vår første taxi i Bangkok var at sjåføren kjørte på en mopedist. Denne fulgte deretter etter oss i ti minutter i håp om å få en eller annen form for økonomisk kompensasjon. Han fikk til slutt 100 baht (20 kr), og var delvis fornøyd med det.

Eivind: "Alle tuktuk-sjåførene kjører som om de er Steve McQueen."
Andy: "Nei, de kjører som om de er Stevie Wonder."

Pickupen i jungelen er plutselig ikke i kjørbar stand. Hva gjør man da?
Svar: Med en skolisse, et stykke tre og en øks reparerer man bilen. MacGyver ville ha vært stolt.

Man får ikke med seg nyheter når man reiser. Folk man møter kan dermed lures til å tro på hva som helst. I Pak Beng lagde jeg stor oppstandelse ved å fortelle de andre at Michael Jackson var død...

Laos er utvilsomt det landet i verden som har blitt bombet mest i forhold til innbyggertall. Amerikanerne prøvde å avskjære forsyningslinjene til vietnameserne, og sendte i en hemmelig og delvis ukjent krig i snitt ett bombefly hvert 8. minutt døgnet rundt i 9 - ni - år. Dette har ført til at Laos har en infrastruktur som er helt ubrukelig, det er altfor mange udetonerte eksplosiver rundt omkring til at de klarer å bygge veier. CIA rekrutterte også Hmong-folket til å prøve å stoppe vietnameserne. Siden amerikanerne tapte krigen førte dette til at Hmong-folket i dag blir behandlet som søppel av styresmaktene, og de livnærer seg derfor delvis av landeveisrøveri på veien mellom Luang Prabang og Vang Vieng. Vi var heldige som ikke ble ranet. Kanskje burde USA prøve å rydde opp i faenskapet de har stelt i stand i diverse land før de går i gang med å rasere enda flere nasjoner?

Karma funker. Alltid. Tror jeg.

I de avsidesliggende Karen-landsbyene langs grensa til Burma har de fått solcellepaneler av myndighetene. Og hver landsby har en parabolantenne. Det eneste dette brukes til i praksis er at hele landsbyen følger med på kampene til Manchester United.

Snittalderen på damene som driver Wally's Guesthouse i Khao San Road er på rundt 70 år. Den yngste var ikke en dag under 60 år gammel, og den eldste bodde i et horn på veggen og var minst 80.

Turens låt: "Wicked Game" i coverversjonen til HIM. Nok et eksempel på at tre akkorder holder i massevis.

Det er ved lov forbudt for utlendinger å ha sex med innfødte i Laos. Det er heller ikke lov å ha sex på gjestehus. Moralens voktere? Tja, de unngår i alle fall at Laos får et like frynsete rykte som Thailand.

Buddhistmunker er ikke nødvendigvis så fredsæle som man skulle tro. Enkelte reisehåndbøker advarer vestlige kvinner mot å ha kontakt med dem. Altfor mange kvinnelige turister har blitt voldtatt av munker - noen har også blitt drept.

Den perfekte utgaven av kylling- og kokosnøttsuppa Thom Kha Kai fant jeg av alle steder på flyplassen i Bangkok. Det kommer forresten til å ta en stund før jeg spiser ris igjen.

Uansett hvor man sover i sørøst-Asia kan man banne på at man blir vekket klokka 4 om morgenen av at en eller annen jævla hane begynner å gale. Jeg drømte en morgen at jeg skjøt haner, men for hver jeg drepte dukket det opp minst én til.

Singha er godt øl, men ekte mannfolk drikker det billigere elefantølet Beer Chang (6,4%). På thai er ordet for "takk" forskjellig for menn og kvinner. Menn sier "ka-pung-krap", mens kvinner sier "ka-pung-ka". Ladyboys sier "ka-pung-kaaaaaaaa" - som rimer på "Singhaaaaaaaa". Konklusjonen til vår thailandske venn var derfor at Singha er for ladyboys.

En snodig opplevelse: I Chiang Mai prøvde jeg å kjøpe en cap (heter vel forresten "caps" på norsk, men det er jo for svarte ikke entall) av en bodselger, men han var mer interessert i å fikle med mobiltelefonen sin. "Hva holder du egentlig på med?" spurte jeg. "Satser penger på fotballkamper," svarte han. "Hva da?" spurte jeg. "Ingenting du kan noe om, de er i Finland eller noe". Så viste han meg: "FK Haugesund - Sogndal". Jeg fikk ham til å satse på FKH, men han tapte - det ble uavgjort 1-1.

Kongen i Thailand liker saxofoner og fotografering, og blir gjerne avbildet med en sax eller et kamera. Bilder av ham henger overalt og på de utroligste steder. Absolutt alle i Thailand elsker kongen sin og er villige til å dø for ham. Med andre ord helt omvendt av hvordan vi har det i Norge. Den thailandske kronprinsen er derimot en drittsekk som ingen liker, og folk hvisket fortrolig til meg at han kommer til å bli likvidert før han blir konge. Så da blir hans søster dronning i stedet, og hun er populær.

Sigarettpakkene i Thailand har ikke tekstlige advarsler om skadevirkningene - de har bilder som kan få den mest ihuga røykeren til å stumpe sneipen for godt.

Hvordan irritere brautende nydimmete israelere uten at de klarer å ta igjen: Si at israelske damer er blant de peneste på jorda. Da blir de glade. Si deretter at palestinske damer er enda penere. Da aner de ikke hva de skal si.

Før jeg blir anklaget for antisemittisme: Mange israelske reisende er riktig så hyggelige. Men de verste militærgutta er bare helt på tur.

"Bangkok Hilton" er kallenavn for thailandske fengsel med utlendinger. Man kan faktisk besøke innsatte fra sitt eget land, men jeg hadde ikke tid til å finne ut hvordan dette gikk for seg i praksis. Det er uansett en litt annerledes turistattraksjon, kan man si.

I Luang Prabang stod vi ute på fortauet etter både stengetid og portforbud. En tuktuk-sjåfør spurte om vi ville på bowling. Vi syntes at det var et rart spørsmål, og kommenterte lett overbærende at det hørtes alldeles teit ut. Tenk - denne stakkarslige mannen prøvde å få oss med på noe så u-kult som bowling midt på natta, og han ble derfor mer eller mindre latterliggjort av oss. Dessverre. Det viste seg neste dag at på bowlingstedet serverte de øl leeeeenge etter normal stengetid, så sjåføren hadde egentlig kommet med et kjempebra forslag som vi på ingen måte verdsatte. Derfor: Unnskyld, herr sjåfør. Måtte de neste utlendingene du møter være snillere og mer høflige enn hva vi var. Unnskyld!

Jeg har også dårlig samvittighet ovenfor en vårrull-selger på Khao San. Jada, du stjal røyk fra Andy, men han hadde ikke behøvd å være så ufin mot deg. Og jeg burde ikke bare ha stått og sett på.

Snakker om Khao San Road: Ingen andre steder i verden kan terrorister klare å drepe så mange unge og uskyldige fra så mange vestlige land med en og samme bombe. Jeg blir ikke overrasket dersom det skjer en terrorhandling der.

Reisebudsjett i Laos: $10 om dagen og du har overnatting, transport, mat og nok øl til å bli blid.

Riverside Tours i Vang Vieng kan brenne i helvete. Skikkelig buss, liksom. Transportmiddel for selvdødt kveg var en mer passende beskrivelse. I fire timer. Aldri mer.

Fakta: Det er 136 km og 762 svinger mellom Pai og Chiang Mai. Og mellom Luang Prabang og Vang Vieng er det utrolig nok enda mer svingete.

Lao Airlines hadde blitt rangert som verdens farligste flyselskap dersom de hadde oppgitt skadestatistikken sin. Så de holder kjeft.

---

Sånn. Da mangler det bare å laste opp noen bilder, så kan jeg anse meg som ferdig med reisebrev og slikt for denne gang. Takk for oppmerksomheten og hyggelige tilbakemeldinger!