Turen hjem fra sørøst-Asia endte opp med å ta 31 timer, så for å få tida til å gå og for å holde meg våken, endte jeg opp med å drodle litt på baksiden av en kvittering fra Johann Strauss Café på flyplassen i Wien. En øl og en kaffe kom forresten på 8 euro. Ikke alt av det jeg skrev ned er like interessant, men noe av det er kanskje lesverdig for andre. Om ikke annet så gjør dette forhåpentligvis at jeg ikke kommer til å glemme diverse observasjoner jeg gjorde under turen. :-)
---
Når man hjemme i Norge ikke har noe annet å snakke om, så snakker man om været. Som backpacker snakker man om avføring. Form, farge og frekvens - enten det er altfor ofte eller altfor sjelden - er et kjært tema man fort kommer inn på i en hvilken som helst samtale. Note to self: Husk kulltabletter neste gang.
Trafikken i andre land er livsfarlig. Det første som skjedde da vi tok vår første taxi i Bangkok var at sjåføren kjørte på en mopedist. Denne fulgte deretter etter oss i ti minutter i håp om å få en eller annen form for økonomisk kompensasjon. Han fikk til slutt 100 baht (20 kr), og var delvis fornøyd med det.
Eivind: "Alle tuktuk-sjåførene kjører som om de er Steve McQueen."
Andy: "Nei, de kjører som om de er Stevie Wonder."
Pickupen i jungelen er plutselig ikke i kjørbar stand. Hva gjør man da?
Svar: Med en skolisse, et stykke tre og en øks reparerer man bilen. MacGyver ville ha vært stolt.
Man får ikke med seg nyheter når man reiser. Folk man møter kan dermed lures til å tro på hva som helst. I Pak Beng lagde jeg stor oppstandelse ved å fortelle de andre at Michael Jackson var død...
Laos er utvilsomt det landet i verden som har blitt bombet mest i forhold til innbyggertall. Amerikanerne prøvde å avskjære forsyningslinjene til vietnameserne, og sendte i en hemmelig og delvis ukjent krig i snitt ett bombefly hvert 8. minutt døgnet rundt i 9 - ni - år. Dette har ført til at Laos har en infrastruktur som er helt ubrukelig, det er altfor mange udetonerte eksplosiver rundt omkring til at de klarer å bygge veier. CIA rekrutterte også Hmong-folket til å prøve å stoppe vietnameserne. Siden amerikanerne tapte krigen førte dette til at Hmong-folket i dag blir behandlet som søppel av styresmaktene, og de livnærer seg derfor delvis av landeveisrøveri på veien mellom Luang Prabang og Vang Vieng. Vi var heldige som ikke ble ranet. Kanskje burde USA prøve å rydde opp i faenskapet de har stelt i stand i diverse land før de går i gang med å rasere enda flere nasjoner?
Karma funker. Alltid. Tror jeg.
I de avsidesliggende Karen-landsbyene langs grensa til Burma har de fått solcellepaneler av myndighetene. Og hver landsby har en parabolantenne. Det eneste dette brukes til i praksis er at hele landsbyen følger med på kampene til Manchester United.
Snittalderen på damene som driver Wally's Guesthouse i Khao San Road er på rundt 70 år. Den yngste var ikke en dag under 60 år gammel, og den eldste bodde i et horn på veggen og var minst 80.
Turens låt: "Wicked Game" i coverversjonen til HIM. Nok et eksempel på at tre akkorder holder i massevis.
Det er ved lov forbudt for utlendinger å ha sex med innfødte i Laos. Det er heller ikke lov å ha sex på gjestehus. Moralens voktere? Tja, de unngår i alle fall at Laos får et like frynsete rykte som Thailand.
Buddhistmunker er ikke nødvendigvis så fredsæle som man skulle tro. Enkelte reisehåndbøker advarer vestlige kvinner mot å ha kontakt med dem. Altfor mange kvinnelige turister har blitt voldtatt av munker - noen har også blitt drept.
Den perfekte utgaven av kylling- og kokosnøttsuppa Thom Kha Kai fant jeg av alle steder på flyplassen i Bangkok. Det kommer forresten til å ta en stund før jeg spiser ris igjen.
Uansett hvor man sover i sørøst-Asia kan man banne på at man blir vekket klokka 4 om morgenen av at en eller annen jævla hane begynner å gale. Jeg drømte en morgen at jeg skjøt haner, men for hver jeg drepte dukket det opp minst én til.
Singha er godt øl, men ekte mannfolk drikker det billigere elefantølet Beer Chang (6,4%). På thai er ordet for "takk" forskjellig for menn og kvinner. Menn sier "ka-pung-krap", mens kvinner sier "ka-pung-ka". Ladyboys sier "ka-pung-kaaaaaaaa" - som rimer på "Singhaaaaaaaa". Konklusjonen til vår thailandske venn var derfor at Singha er for ladyboys.
En snodig opplevelse: I Chiang Mai prøvde jeg å kjøpe en cap (heter vel forresten "caps" på norsk, men det er jo for svarte ikke entall) av en bodselger, men han var mer interessert i å fikle med mobiltelefonen sin. "Hva holder du egentlig på med?" spurte jeg. "Satser penger på fotballkamper," svarte han. "Hva da?" spurte jeg. "Ingenting du kan noe om, de er i Finland eller noe". Så viste han meg: "FK Haugesund - Sogndal". Jeg fikk ham til å satse på FKH, men han tapte - det ble uavgjort 1-1.
Kongen i Thailand liker saxofoner og fotografering, og blir gjerne avbildet med en sax eller et kamera. Bilder av ham henger overalt og på de utroligste steder. Absolutt alle i Thailand elsker kongen sin og er villige til å dø for ham. Med andre ord helt omvendt av hvordan vi har det i Norge. Den thailandske kronprinsen er derimot en drittsekk som ingen liker, og folk hvisket fortrolig til meg at han kommer til å bli likvidert før han blir konge. Så da blir hans søster dronning i stedet, og hun er populær.
Sigarettpakkene i Thailand har ikke tekstlige advarsler om skadevirkningene - de har bilder som kan få den mest ihuga røykeren til å stumpe sneipen for godt.
Hvordan irritere brautende nydimmete israelere uten at de klarer å ta igjen: Si at israelske damer er blant de peneste på jorda. Da blir de glade. Si deretter at palestinske damer er enda penere. Da aner de ikke hva de skal si.
Før jeg blir anklaget for antisemittisme: Mange israelske reisende er riktig så hyggelige. Men de verste militærgutta er bare helt på tur.
"Bangkok Hilton" er kallenavn for thailandske fengsel med utlendinger. Man kan faktisk besøke innsatte fra sitt eget land, men jeg hadde ikke tid til å finne ut hvordan dette gikk for seg i praksis. Det er uansett en litt annerledes turistattraksjon, kan man si.
I Luang Prabang stod vi ute på fortauet etter både stengetid og portforbud. En tuktuk-sjåfør spurte om vi ville på bowling. Vi syntes at det var et rart spørsmål, og kommenterte lett overbærende at det hørtes alldeles teit ut. Tenk - denne stakkarslige mannen prøvde å få oss med på noe så u-kult som bowling midt på natta, og han ble derfor mer eller mindre latterliggjort av oss. Dessverre. Det viste seg neste dag at på bowlingstedet serverte de øl leeeeenge etter normal stengetid, så sjåføren hadde egentlig kommet med et kjempebra forslag som vi på ingen måte verdsatte. Derfor: Unnskyld, herr sjåfør. Måtte de neste utlendingene du møter være snillere og mer høflige enn hva vi var. Unnskyld!
Jeg har også dårlig samvittighet ovenfor en vårrull-selger på Khao San. Jada, du stjal røyk fra Andy, men han hadde ikke behøvd å være så ufin mot deg. Og jeg burde ikke bare ha stått og sett på.
Snakker om Khao San Road: Ingen andre steder i verden kan terrorister klare å drepe så mange unge og uskyldige fra så mange vestlige land med en og samme bombe. Jeg blir ikke overrasket dersom det skjer en terrorhandling der.
Reisebudsjett i Laos: $10 om dagen og du har overnatting, transport, mat og nok øl til å bli blid.
Riverside Tours i Vang Vieng kan brenne i helvete. Skikkelig buss, liksom. Transportmiddel for selvdødt kveg var en mer passende beskrivelse. I fire timer. Aldri mer.
Fakta: Det er 136 km og 762 svinger mellom Pai og Chiang Mai. Og mellom Luang Prabang og Vang Vieng er det utrolig nok enda mer svingete.
Lao Airlines hadde blitt rangert som verdens farligste flyselskap dersom de hadde oppgitt skadestatistikken sin. Så de holder kjeft.
---
Sånn. Da mangler det bare å laste opp noen bilder, så kan jeg anse meg som ferdig med reisebrev og slikt for denne gang. Takk for oppmerksomheten og hyggelige tilbakemeldinger!
mandag 10. mars 2008
mandag 3. mars 2008
YouTube and you tube
Siste kvelden i Luang Prabang ble tilbragt utenfor gjestehuset som vaare finske venner bodde i. Artige greier, vi endte opp med aa se hvor mange drikkeleker vi kunne. Og det var en god del. Jeg og Don fra Irland tapte en av lekene, og ble sendt ut paa beer run midt paa natta. Dette tok lang tid, da tuktuk-sjaafoeren var mer interessert i aa kjoepe opium underveis enn aa faa oss dit vi skulle.
Neste morgen var det aa staa grytidlig opp for aa naa bussen til Vang Vieng. Avstanden var ikke mer enn ca 160 km, tror jeg, men det tok likevel nesten seks timer aa kjoere dit. De foerste fire timene gikk paa en svingete fjellvei som var fullt paa hoeyde med de verste veiene paa Vestlandet. Jeg observerte at vi paa denne strekningen aldri kjoerte mer enn to hundre meter foer det kom en ny sving. Stort sett var det bare svinger, egentlig. Snittfarten var bokstavlig talt 25 km/t, saa det var ikke akkurat en fin tur. Sjaafoeren hadde ogsaa en tendens til aa kjoere ganske naerme groefta, der det ofte var store stup, saa saann sett var det litt i overkant spennende da vi moette motgaaende trafikk.
Uansett, vi kom da fram til Vang Vieng, som er en typisk backpacker-landsby med alt det maatte innebaere av fasiliteter. Vi fikk oss rom paa et billig gjestehus, og vegg i vegg var det en restaurant som kontinuerlig viste Family Guy paa TV. I loepet av oppholdet tilbragte vi mye tid der.
I Vang Vieng har man fantastisk natur, og ogsaa et fantastisk tilbud av trekking, kajakkpadling, klatring, grotting og stedets spesialitet: Tubing. Man faar en stor traktordekk-indrering, blir kjoert i tuk-tuk endel kilometer oppover elva, og deretter seiler man nedover. Dette er kanskje ikke saa spennende i seg selv, saa derfor har de innfoedte funnet paa at de kunne starte opp barer langs elva. Naar du seiler nedover vil de kaste ut bambusstenger og liner som de proever aa fiske deg opp med. Og dermed blir en i utgangspunktet kort tur en lang affaere, der stemningen oeker jo lenger ned elva man kommer. Paa barene har de ogsaa stupebrett og diverse steder man kan svinge seg ut fra med tau. Actionfylte greier, altsaa. Stephen fra Irland filmet mange bra mageplask som vi hadde tenkt aa faa ut paa YouTube, men underveis havnet av en eller annen grunn kameraet paa bunnen av elva, dessverre.
Jeg ble et par dager i Vang Vieng foer det var tid for aa si farvel til Emma og alle mine nye venner, og deretter var det aa sitte 16 timer paa busser av mer eller mindre elendig kvalitet paa vei mot Bangkok via Vientiane. Jeg klarte aa sove opptil flere minutter i loepet av turen, og ankom Bangkok i fem-tida paa natta.
I Khao San Road fant jeg et typisk low-budget gjestehus. Tarvelig sted, men det ligger midt i smoeroeyet, saa det har vaert et greit sted aa tilbringe mine siste to dager i Bangkok. Khao San Road har blitt beskrevet som et dekompresjonskammer som gjoer overgangen mellom oesten og vesten enklere. Jeg tror at det er mye sant i det.
Etter aa ha sovet noen timer gikk jeg ut paa ettermiddagen for aa spise frokost, og traff paa en japaner og svensken Anders. Det ble en lang og rolig dag, vi endte opp med en aldri saa liten barrunde. Maa si at de lokale coverbandene her holder hoey kvalitet, det var saerlig en Jimi Hendrix-inspirert gitarist som var bra. Stemningen stod i taket da de sang "Pulple Haze".
Det var ogsaa artig aa kunne moete folk som var nylig ankommet Bangkok og gi dem tips om hvor de burde reise. Jeg foelte meg aldri saa lite bevandret da jeg i detalj la opp reiseruta for to unge nederlendere som ikke hadde noen som helst anelse om hvor de ville, annet enn at de syntes at min tur hoertes bra ut. Jeg endte opp med aa sende dem til Pai og Vang Vieng, jeg. De kommer aldri til aa angre paa det!
Og i kveld er det fly hjem. Lurer allerede paa hvor jeg skal reise neste gang. Som mange sier: "Travelling is the perfect drug". Jo mer du gjoer av det, jo mer avhengig blir du. :-)
Neste morgen var det aa staa grytidlig opp for aa naa bussen til Vang Vieng. Avstanden var ikke mer enn ca 160 km, tror jeg, men det tok likevel nesten seks timer aa kjoere dit. De foerste fire timene gikk paa en svingete fjellvei som var fullt paa hoeyde med de verste veiene paa Vestlandet. Jeg observerte at vi paa denne strekningen aldri kjoerte mer enn to hundre meter foer det kom en ny sving. Stort sett var det bare svinger, egentlig. Snittfarten var bokstavlig talt 25 km/t, saa det var ikke akkurat en fin tur. Sjaafoeren hadde ogsaa en tendens til aa kjoere ganske naerme groefta, der det ofte var store stup, saa saann sett var det litt i overkant spennende da vi moette motgaaende trafikk.
Uansett, vi kom da fram til Vang Vieng, som er en typisk backpacker-landsby med alt det maatte innebaere av fasiliteter. Vi fikk oss rom paa et billig gjestehus, og vegg i vegg var det en restaurant som kontinuerlig viste Family Guy paa TV. I loepet av oppholdet tilbragte vi mye tid der.
I Vang Vieng har man fantastisk natur, og ogsaa et fantastisk tilbud av trekking, kajakkpadling, klatring, grotting og stedets spesialitet: Tubing. Man faar en stor traktordekk-indrering, blir kjoert i tuk-tuk endel kilometer oppover elva, og deretter seiler man nedover. Dette er kanskje ikke saa spennende i seg selv, saa derfor har de innfoedte funnet paa at de kunne starte opp barer langs elva. Naar du seiler nedover vil de kaste ut bambusstenger og liner som de proever aa fiske deg opp med. Og dermed blir en i utgangspunktet kort tur en lang affaere, der stemningen oeker jo lenger ned elva man kommer. Paa barene har de ogsaa stupebrett og diverse steder man kan svinge seg ut fra med tau. Actionfylte greier, altsaa. Stephen fra Irland filmet mange bra mageplask som vi hadde tenkt aa faa ut paa YouTube, men underveis havnet av en eller annen grunn kameraet paa bunnen av elva, dessverre.
Jeg ble et par dager i Vang Vieng foer det var tid for aa si farvel til Emma og alle mine nye venner, og deretter var det aa sitte 16 timer paa busser av mer eller mindre elendig kvalitet paa vei mot Bangkok via Vientiane. Jeg klarte aa sove opptil flere minutter i loepet av turen, og ankom Bangkok i fem-tida paa natta.
I Khao San Road fant jeg et typisk low-budget gjestehus. Tarvelig sted, men det ligger midt i smoeroeyet, saa det har vaert et greit sted aa tilbringe mine siste to dager i Bangkok. Khao San Road har blitt beskrevet som et dekompresjonskammer som gjoer overgangen mellom oesten og vesten enklere. Jeg tror at det er mye sant i det.
Etter aa ha sovet noen timer gikk jeg ut paa ettermiddagen for aa spise frokost, og traff paa en japaner og svensken Anders. Det ble en lang og rolig dag, vi endte opp med en aldri saa liten barrunde. Maa si at de lokale coverbandene her holder hoey kvalitet, det var saerlig en Jimi Hendrix-inspirert gitarist som var bra. Stemningen stod i taket da de sang "Pulple Haze".
Det var ogsaa artig aa kunne moete folk som var nylig ankommet Bangkok og gi dem tips om hvor de burde reise. Jeg foelte meg aldri saa lite bevandret da jeg i detalj la opp reiseruta for to unge nederlendere som ikke hadde noen som helst anelse om hvor de ville, annet enn at de syntes at min tur hoertes bra ut. Jeg endte opp med aa sende dem til Pai og Vang Vieng, jeg. De kommer aldri til aa angre paa det!
Og i kveld er det fly hjem. Lurer allerede paa hvor jeg skal reise neste gang. Som mange sier: "Travelling is the perfect drug". Jo mer du gjoer av det, jo mer avhengig blir du. :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)